I denne høyst personlige teksten, som var den siste Marguerite Duras utga for egen hånd, reflekterer hun rundt sin egen skriving. Her forteller Duras om huset i Neauphle og stranden i Trouville, begge steder som betydde mye for forfatterskapet hennes. Hun skildrer også hvordan hun aldri løy i en bok, og behovet for å være alene. Ensomheten beskrives som en forutsetning for å kunne skrive de bøkene hun ønsket å skrive. Etterord av oversetter Silje Aa. Fagerlund.
