Vi lever i et samfunn som (og med gode grunner!) sverger til forsoning og tilgivelse. Når noe vondt skjer, må man forsøke å gå videre, alltid videre. Men hva om sorgen er så genuin og sterk at man ikke greier eller har lyst til å reise seg? Og hva om noen dreper det individet du elsker høyest på denne jorda med kaldt blod? Jeg falt for isolasjonen, kulden og alt det uforsonlige i denne mørke (!) romanen. Og om jeg som leser naturligvis befinner meg på betryggende moralsk avstand fra hovedpersonens brutale hevn, blir jeg like fullt dypt fascinert av innsikten om at ingen utenom den sørgende selv kan bestemme når det er "nok" sorg, det være seg over dyr eller mennesker.
