"Blå kvelder" er et portrett av en mor og en datter. Det handler om å møte sin alderdom, uten egentlig å kunne tilgi seg selv. Joan Didions forrige bok, "De magiske tankers år" handlet om året i sorg over ektemannens død. Kun få uker før utgivelsen døde også hennes eneste datter. Hvordan lever man videre med det? Didion skriver ærlig om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart tidligere?
