I denne selvbiografiske romanen setter Assia Djebar sammen fragmenter og bruddstykker av viktige hendelser fra oppveksten i Algerie. Hun skildrer sine foreldre og hjembyen med kjærlighet og ømhet, samtidig som det er smertefullt å vende tilbake til minnene om den hun en gang var. Hun fikk begrenset frihet fordi hun var jente. Faren hennes hindrer henne i å lære seg å sykle som barn – fordi hun ikke får vise frem bena sine. Hun er likevel privilegert fordi hun er den eneste ”innfødte” jenta ved byens franske skole. Etter hvert er det språket og litteraturen som blir redskap for frihet.